Denne bloggen er ikke lenger aktiv, men flyttet til eget domene; blogg.bakkeramp.com. Velkommen dit!

Dagens lille språkperle er å finne på Telemarksavisas sportssider. Jeg gjengir notisen i sin helhet:

STEFFEN HAGEN blir nestemann til å signere ny Odd-kontrakt. Magnus Lekven er bare små detaljer og et navnetrekk unna å øke både lønn og kontraktsperiode. Lekven skriver en av de nærmeste dagene under på en kontrakt som binder ham til Odd ut 2013-sesongen. Etter Lekven og Hagen er planen å få resignert med Peter Kovacs og Morten Fevang, som begge har kontrakt ut 2010-sesongen.

Her er det selvsagt en del småtteri, men det virkelig morsomme er at Odd har planer om å resignere Kovacs og Fevang. Hva i alle dager skal det bety?

Bokmålsordboka gir oss en forklaring på hva det betyr å resignere:

resignere ~e’re v2 (fra lat. ‘oppheve’, eg ‘ta seglet av et brev’) finne seg i, gi opp, gi avkall på han resignerte til slutt / adj i pf pt: få et r- uttrykk i ansiktet

Betyr dette at Odd vil sparke Kovacs og Fevang, ved å oppheve kontraktene deres?

Neppe. Journalisten mener etter alt å dømme at klubben går med planer om å skrive ny kontrakt med de to spillerne; at de skriver under på en ny kontrakt. Journalisten mener nok å skrive re-signere – et uttrykk som er hysterisk dårlig norsk, men som tydeligvis har bitt seg fast i sportsjournalistsjargjongen.

Uttrykket er elendig og et fantasifoster i sportsjournalistenes hoder, og bør skrotes umiddelbart. Eventuelt er det ikke verre enn at vi skriver på en måte som er forståelig for folk.

- En av de største sprekkene på et offentlig byggeprosjekt noen sinne, sier kulturminister Giske på TV2 Nyhetskanalen om Kollen-sprekken på ufattelige 600 millioner kroner.

- Utbyggingen av Holmenkollen er sannsynligvis den største skandalen i det moderne Oslos historie. Det er en kaotisk og alvorlig situasjon, sier Ap-gruppeleder Rune Gerhardsen.

Rødgrønne politikere nærmest fryder seg over å få en slik gavepakke i starten av valgkampen, midt i debatten om krisen i eldreomsorgen; Høyre- og Frp-styrte Oslo er kaos, politikerne har ikke kontroll og hovedstaden er beviset på at de borgerlige partiene tryner der og når de har makt, er omkvedet.

Gardermobanen, som ble bygget i perioden 1994-199, gikk fra å koste 4,6 til 10 milliarder kroner. Da må vel regjeringene Gro (Ap), Thorbjørn (Ap) og Kjell Magne (KrF) ha skylda for det?

Redaktøren for iBergen.no, Henrik Færevåg, tok saken om Peter Kovacs’ høyst omdiskuterte cupscoring mot Brann til nye høyder.

I en kommentar på sitt nettsted sammenlignet Færevåg Kovacs med en torturist:

Peter Kovacs er en ungarsk leiesoldat som farter jorden rundt etter et fysisk levebrød for sine hundre kilo og om han scorer mål for Odd eller torturerer fanger i et fengsel et sted, betyr lite. Dersom du har en psyke som gjør at du kan trille en ball i mål mens motstanderens keeper ligger og vrir seg i smerte, kan du også slukke sigaretter på folks underarmer. Det er mange opp igjennom historien har sagt; “Jeg gjorde bare jobben min.”

Færevåg må selvsagt få lov til å mene akkurat det han vil, men det er betimelig å spørre seg om Færevåg er riktig frisk.

Det er unektelig drøyt å sammenligne en fotballspiller med en krigsforbryter. Å jamre og bære seg om manglende fair play blir ganske søkt i så henseende.

Men, nå har Henrik Færevåg tydeligvis tatt til vettet. Kommentaren hans er redigert, og de freske frasparkene er plutselig borte. Nå nøyer han seg med å spørre om Kovacs blir testet for doping.

Hva skjedde, Færevåg? Fikk du kalde føtter?

Ingenting er bedre enn folk som innser at de har tabbet seg ut. Problemet i denne saken er bare at Færevåg ikke vil innrømme det, for i kommentaren hans står det ingenting om at den nå er redigert. Det er feigt og stusslig av en som kaller seg redaktør.

Færevåg burde vist seg stor nok til å innrømme at han gikk for langt, men det gjør han altså ikke.

Ulykksalig nok, for Færevåg, finnes det folk som har tatt vare på det han først skrev. Supporternettstedet Stabæk-Satyren, blant annet.

Slik slipper Færevåg aldri unna. Internett biter iBergen-redaktøren i ræven. Det er fortjent.

FOTO: Flickr/CC/Tittentem

Krinken vil ikke satse på en HD-kanal, skriver VG, ifølge Kampanje.

- Dette er ikke en del av NRKs strategi. Skal vi gjøre det, vil det være en regning å betale, og den er vi ikke villig til å betale, sier kommunikasjonsdirektør Sigurd Sandvin til VG.

Men, NRK vil la distributørene sette sammen en slags NRK-HD-kanal.

- Det stiller vi oss positive til. Vi ser at folk vil se HD-tv. NRK er i en særstilling med for eksempel alle sine dramaproduksjoner, som vi gjerne vil være med på å få ut i HD-kvalitet til lisensbetalerne, og vi har teknisk kapasitet, sier Jørgen Thaule, informasjonsdirektør i Canal Digital, til VG.

Det er til å forstå at NRK ikke vil bruke penger på en HD-kanal ved å bruke penger fra sitt eget budsjett. Det vil nødvendigvis bety nedskjæringer eller omstruktureringeer på andre områder.

Den enkleste løsningen er selvsagt at Kulturdepartementet kaster inn noen ekstra kroner. Alternativt kan det samme departementet tvinge NRK til å starte en HD-kanal, men uten ekstrabevilgninger. Det siste vil selvsagt få konsekvenser.

Det er skuffende at NRK ikke viser vilje til å satse på en HD-kanal, tross de åpenbare kostnadene. SVT og DR gjør det. Vi som lisensbetalere må kunne forvente at vi får noe igjen for pengene.

For min, og mange andres, del er HD-innhold en sentral del av dette.

Kommunikasjonsrådgiver Anders Rikter i det vanligvis så korrekte, sobre og nøkterne UD slår til med en liten perle i den alvorlige saken om Kalid Skah og den angivelige bortføringen av barn til eller fra Marokko – alt ettersom hvordan man ser det.

I saken Ambassadør innkalt på teppet sier Rikter det som det er;

Han (ambassadør Bjørn Blokhus) ble kalt inn for å forklare seg. Vi har hatt flere møter i forbindelse med denne saken. Du kan skrive at han ble kalt inn på teppet.

Som sagt, så gjort.

Dog ville jeg gjort som Rikter sa, altså å skrive at han ble kalt inn på teppet, og ikke innkalt på teppet – slik Dagbladet.no gjør. Sistnevnte er forsåvidt ikke feil, men det høres noe oppstyltet ut (nei, ikke styltet opp) med fast sammensatt verb i denne sammenhengen.

Mediekritikk behøver ikke nødvendigvis være negativ. Av og til leser eller ser man noe som gjør at man lener seg tilbake, tenker seg om et par ganger og konkluderer med at “dette var bra”.

Dagens Næringsliv hadde lørdag en sak som fortjener superlativer. Jostein Løvås og Ørjan Ellingvåg har vært i Canada, for å ta Statoils oljesandprosjekt i nærmere øyensyn.

Artikkelen, over seks sider i lørdagsmagasinet, er ganske enkelt et strålende stykke journalistikk!

Pussig nok har også VG vært i Canada nylig. VG publiserte faktisk sin sak dagen før, på fredag. Snedig er det også at VG og DN har brukt omtrent de samme kildene, deriblant Melina Laboncan Massimo i Greenpeace.

Her må jeg imidlertid innrømme at jeg har mer sans for DNs måte å løse saken på, selv om VGs løsning også holder vann. DN er mer grundig, forklarende, og setter ikke minst fingeren på økonomien i prosjektet. 20 milliarder kroner har gått med, ifølge avisen, og Statoil er avhengig av en oljepris på mer enn 75 dollar fatet for å for å tjene penger.

Hvordan kan det ha seg – at to aviser har vært på samme sted, tilsynelatende samtidig, på den andre siden av kloden, og skriver to omtrent like saker, etter én måneds relativ taushet etter at Stortinget ikke ville instruere Statoil til å droppe prosjektet?

Jeg kjørte samtlige artikler som jeg lenket til i gårsdagens post om dekningen av dødsfallet i Afghanistan gjennom Wordle. Resultatet er ganske interessant (klikk for større utgave):

Wordle samler opp ordene i teksten, og framhever ordene som forekommer oftest:

Wordle is a toy for generating “word clouds” from text that you provide. The clouds give greater prominence to words that appear more frequently in the source text.

Eksperimentet bør kanskje ikke tillegges all verden, men det er interessant å se hvilke ord som går igjen.

Det faktum at de er norske, sørger for at hendelsen blir behørig omtalt; er det nordmenn involvert, er det viktigere enn alt annet. De militære kildene går også igjen (Forsvaret, Hovtun, Hannestad, Eide)

En ubevæpnet, afghansk mann ble i går skutt av norske styrker. Norske nettmedier er raskt ute med å frikjenne soldatene.

- Har trolig handlet riktig, er undertittelen til Aftenposten.no, som følger opp med en beskrivelse av situasjonen som ikke er til å ta feil av:

De (latviske styrkene som nordmenne assisterte) ble utsatt for et usedvanlig brutalt, godt planlagt bakholdsangrep, der de ble beskutt fra flere hold og splittet opp.

Så kommer altså en afghaner på motorsykkel, som ikke stopper etter tilrop eller varselskudd. De norske soldatene skyter mannen, angivelig i selvforsvar, ifølge Aftenposten.no.

Norske soldater skyter ikke på alt som beveger seg, sier Hovtun, og understreker at nordmennene sannsynligvis ikke har gjort noe galt. Han sier at de norske styrkene tar denne typen situasjoner svært alvorlig, og minner om at det bare er måneder siden en norsk soldat ble drept av en veibombe i Afghanistan.

Også VG Nett har publisert en likelydende sak. De runder av med å understreke viktigheten av at de norske soldatene får støtte etter å ha drept en mann:

Det er viktig med debriefing og støtte, og de har god kameratstøtte i slike situasjoner. De har også lege og prest tilgjengelig i leiren dersom de skulle få behov for det, i tillegg til et stressmestringsteam i Norge som kan sendes dit hvis det trengs, sier (kommunikasjonsrådgiver Kjetil) Eide.

Heller ikke Dagbladet.no, NRK.no eller TV2nyhetene.no leter febrilsk etter alternative vinkler. NRK.no får ordet:

Ingenting tyder på at våre soldater har brutt prosedyrene for bruk av makt, sier (generalmajor Finn Kristian) Hannestad.

Nettavisene baserer sakene sine på den offisielle informasjonen fra forsvaret, og sakene ser til forveksling ut som pressemeldingen forsvaret har publisert på sine nettsider. Det er ikke helt unaturlig, ettersom tilgangen på informasjon er sparsom, og informasjonen kommer utelukkende fra det norske forsvaret.

Det betyr imidlertid ikke at mediene kan eller bør sluke denne informasjonen rått, slik de gjør i denne saken. De kritiske spørsmålene synes å bli lett avvist – også av forsvarsministeren.

Det er en journalists plikt å problematisere det faktum at en tilsynelatende sivil mann blir skutt og drept av norske soldater. Uavhengig av om vedkommende ikke stoppet da han fikk beskjed om det. Dette kan dreie seg om et drap, om enn under noe uheldige omstendigheter. Drap på sivile er brudd på Geneve-konvensjonen, enten det dreier seg om en mann på motorsykkel, eller “feilbombing” av sykehus, for den saks skyld.

Men hva skal journalistene gjøre, når de sitter avsondret fra resten av verden, og ikke har annet å støtte seg på enn de offisielle, militære kildene? Det er lett å si “kom dere til Afghanistan”, men dette er selvsagt ikke et gyldig argument. Det er ikke realistisk, men det sier noe om de norske medienes manglende vilje til å dekke krigen (ja, det er krig) når frilansjournalisten Anders Sømme Hammer nærmest på egenhånd må dekke hendelsene fra Afghanistan – noe han forøvrig gjør på en bra måte.

Den enkleste løsningen er naturligvis å problematisere opplysningene fra forsvaret og landets øverste ledelse, i stedet for å fungere som mikrofonstativ for dem. Det første skjer i svært liten grad i denne saken – enn så lenge.

Mediene frikjenner, i mine øyne, de norske soldatene gjennom vinklinger, kildebruk og språkføring. Det er problematisk.

———

Forøvrig vil jeg anbefale denne kronikken, av journalistikkprofessor Rune Ottosen (som tilfeldigvis er min veileder), om den manglende kritiske journalistikken rundt folkerettspørsmålet.

Forskere ved Reynolds Journalism Institute har nylig presentert en svært interessant undersøkelse, som viser at kutt i redaksjonelle staben svir mer enn andre kutt i mediehusene.

Undersøkelsen, som har som utgangspunkt at tre fjerdeler av alle redaksjoner har kuttet ti prosent eller mer av kostnadene ikrisetider. Den empiriske analysen er basert på data fra 327 aviser med under 85.000 i opplag.

Funnene i undersøkelsen viser at inntektene faller med 0,44 prosent hvis man reduserer redaksjonelle utgifter med én prosent. Til sammenligning faller inntektene med 0,24 prosent dersom man kutter én prosent på annonseselgere. Kutter man én prosent i distribusjonen, faller inntektene med 0,08 prosent.

In dollar amounts, the picture is even more clear. Data from small newspapers with an average circulation of 13,000 showed that a 1 percent cut in the newsroom reduced expenses about $10,000 but led to a revenue drop of $23,000 and a profit decline of $3,000. A 1 percent cut in advertising sales force reduced expenses by $8,000 but led to a revenue drop of $12,500 and a profit decline of $600. Finally, a 1 percent cut in the distribution department reduced expenses by $6,400 but led to a $4,000 drop in revenues, while showing a slight gain in profits.

Undersøkelsen viser videre at inntektene faller progressivt med kuttene; jo mer man kutter, jo verre blir inntektsfallet.  Videre er redaksjonelle kutt de mest kostbare kuttene, sett i forhold til inntektsfallet.

Konklusjonen? Skal man kutte kostnader i en avis, spar redaksjonen.

(Jeg har dessverre ikke klart å finne hele paperet/undersøkelsen. Gi meg gjerne et vink hvis du finner den.)